Kilimanjaro 2015 En reise utenom det vanlige.

Arrangert av

“Den sanne oppdagelsesreise består ikke i å finne nye landskaper, men å se med nye øyne”Marcel Proust

NorwayAvreise fra Norge

Å bestige Kilimanjaro er en årelang drøm. Helt siden jeg gikk på barneskolen har jeg drømt om å stå på toppen av Afrikas tak, og da jeg endelig ble voksen var det virkelig på tide å gjøre noe med det. Jeg kunne ikke la det faktum at jeg måtte reise alene stoppe meg. Så bare 19 år gammel reiste jeg på min første ekspedisjon til Tanzania.

Enestående utsikt fra luften

Kilimanjaro er verdens høyeste frittstående fjell og Afrikas høyeste. Det er 5895 m.o.h., og er en relativt grei tur uten noe klatring. Jeg reiste med NTT fjellsport, en del av Nord-Trøndelag Turistforeningen i samarbeid med ToppAfrika og er veldig fornøyd. Vi brukte seks dager på turen opp, og var nesten en uke på safari etterpå.

Søndag 18. Januar 2015 sto jeg nervøs på flyplassen i Amsterdam. For første gang skulle jeg møte de 15 fremmede menneskene jeg skulle tilbringe de neste to ukene sammen med. Vi hadde alle et felles mål; toppen av Kilimanjaro.

AirportAnkomst Tanzania

Å ankomme Tanzania ga flere sommerfugler i magen en det finnes på planeten

Oppmøte med gruppen utenfor flyplassen

Vel fremme i Tanzania etter en 15 timer lang flytur ble vi fraktet til hotellet vi skulle bo på. Selv om det var midt på natten var det varmt og klamt. Spenningen var nesten til å ta og føle på, vi var endelig fremme.

Innlosjert på et gigantisk rom la jeg meg til å sove. Jeg kunne nesten ikke vente på at solen skulle stå opp og jeg endelig skulle få et skikkelig overblikk på landet jeg befant meg i. Ikke minst gledet jeg meg til å bli bedre kjent med de andre deltakerne – og komme i gang med stigningen.

MoshiMarked og sightseeing

Endelig kom morningen og sola klatret opp på himmelen. Hotellet var nydelig, og fjernt i bakgrunnen kunne man se et gigantisk og majestetisk fjell; Kilimanjaro.

Rutekart tegnet på veggen i camp Moshi

Den første dagen var vi på utflukt i Moshi. Vi fikk oppleve det lokale markedet og se den slitte byen, noe helt annet enn hva man er vant til i Norge. Det var merkelig å se mennesker leve under slike forhold. Uten vann, strøm, og mange under fattigdomsgrensen. Like vel slo det meg at de fleste virket til å være lykkeligere og mer fornøyd enn de fleste nordmenn - et skikkelig hyggelig folkeslag.

Resten av dagen ble brukt til pakking og forberedelser. Det er ikke så rent lite en skal ha med seg på en slik tur, og det er krise om man glemmer noe viktig. Vi gikk gjennom pakkeliste og fikk enda mer informasjon om gjennomførelsen av turen.

Da kvelden endelig kom fikk vi beskjed om å være klare til avreise kl 9.00 dagen etterpå. Det var på tide å få seg litt søvn og starte turen opplagt, det var lettere sagt enn gjort!

MashameEventyret begynner

Første dag av eventyret på Kilimanjaro. Det var ikke så rent få sommerfugler i magen på denne jenta, og jeg kunne ikke vente med å komme i gang! Etter å ha drømt om akkurat denne turen i snart 11 år, var dagen endelig her – på tide å sette kursen mot toppen av Afrika!

Dagen startet på Lodgen der vi bodde med god frokost og klargjøring til avreise. Det regnet noe voldsomt og jeg husker at jeg tenkte; ”om dette fortsetter kommer det til å bli en lang tur”. Vi kjørte opp til Machame Gate på 1800 m.o.h. og skrev oss inn i nasjonalparken før vi startet turen opp Mt. Kilimanjaro mens regnet fremdeles haglet.

Machame Gate, et kjent landemerke for alle besøkende til Kilimanjaro

De første timene gikk vi gjennom storslagne fjellregnskoger. Som navnet tilsier; det regnet – varmt regn, høy temperatur og ekstrem luftfuktighet beskriver omgivelsene godt.

Da vi kom høyere opp i fjellet ble det endelig oppholdsvær og en endring i økosystem. Det var utrolig morsomt å se hvordan det gikk fra regnskog til løvskog i løpet av noen få minutter.

Machame Gate, et kjent landemerke for alle besøkende til Kilimanjaro

Jeg har aldri sett noe lignende før, det var som om noen har trukket en linje; på den ene siden var det regnskog på den andre ikke.

Etter omlag syv timer nådde vi Machame Base Camp. Det var utrolig spennende å komme til camp for første gang. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men det var bedre enn mine villeste fantasier.

Machame Gate, et kjent landemerke for alle besøkende til Kilimanjaro

Alle teltene, folkene, systemet crew’et hadde og den friske luften gjorde at jeg forelsket meg i camp-livet allerede ved første blikk.

Etter en god middag var det bare å krype ned i soveposen å nyte en stjerneklar himmel fra teltåpningen. Kan fremdeles huske spenningen i kroppen, turen var virkelig i gang og første etappe var over.

Machame - ShiraKlatringen begynner

Etter en god natts søvn og en deilig frokost forlot vi campen. Jeg må si at jeg virkelig liker base-camp-livet!

Etter en god natts søvn og en deilig frokost forlot vi campen. Jeg må si at jeg virkelig liker base-camp-livet!

Nå startet vi å samle høydemeter og flere merket mye ubehag underveis. Jeg koste meg på tur oppover i flotte omgivelser, men lurte fælt på når høyde-plagene skulle innhente meg også. Etter lunsj startet vi på noen brattere bakker, vi tok det sakte – og passet på at alle hadde det bra underveis. Når man er på tur sammen blir man som familie – man kan gå lei og bli irritert etter å ha tilbrakt så mye tid sammen, men man passer alltid på hverandre.

Det var veldig skiftende vær denne dagen. Startet i t-skjorte og kledde på og av meg x-antall ganger underveis. Tåken kom raskere enn man tror er mulig, som en bølge som skyller innover land.

Vel fremme på Shira Camp fikk vi servert nok en nydelig middag. Selv om vi ikke hadde gått mange kilometer var alle på gruppa sliten. Det var godt å legge seg i soveposen med varmeflaska og nyte eventyret jeg var ute på.

Shira - BarrancoNår lykken inntreffer

Vi startet tidlig fra Shira Camp og hadde en lang dag foran oss. Det gikk slakt oppover gjennom tørt landskap. Her holdt vi et rolige tempoet med stopp hver time.

Vi gikk med en hastighet på under 2 km/t. Det høres sakte ut, men i høyden er det en nødvendighet for å unngå høydesyke og andre plager. Vi var heldig med været også i dag – ikke for kaldt, ikke for varmt med litt vind.

Drømmer er til for å realiseres. — Joyce Sesilie

Det var på tide å kjenne litt på høyden og starte akklimatiseringen for fult. Vi gikk fra 3900 m.o.h. til 4500 og ned igjen til samme høyde, men ikke samme sted vel og merke. Det høyeste punktet for dagen var Lava Tower. I forkant av dagsmarsjen ble vi fortalt at vi kom til å merke høyden på dette tidspunktet, og at kroppen ville normalisere seg etter en natt søvn på Barranco Camp. Flere i gruppen slet denne dagen; hodepine, dårlig mage og lite søvn gikk igjen hos mange. Heldigvis greide jeg meg overraskende bra. Jeg koste meg på tur oppover og fant det litt demotiverende at vi skulle nedover i terrenget igjen.

Barranco Camp var en fantastisk fin camp, min favoritt faktisk. Stjernene skinte litt ekstra klart på himmelen og jeg følte meg fult og helt lykkelig der jeg var ute på eventyr.

Barranco - KarangaBerg og dalbane

Når man ser på planen for den fjerde dagen på Kilimanjaro er det naturlig å tenke at dette er en dag i relativt jevnt terreng. Det stemmer ikke. Selv om vi startet og endte opp på samme høyde var dagen preget av at det gikk opp og ned i daler. Likevel var det ingen lang etappe på dagens program. Etter en avklimatiseringsdag hvor vi var oppe på 4500 m.o.h. trengte kroppen å hente seg inn.

Dagen startet med frokost ute i sola med utsikt over det bratteste partiet på hele turen. Barranco Wall, også kjent som Frokostdreperen, er den eneste plassen opp Kilimanjaro hvor man må kløyve. Selv jeg som ikke finnes redd for høyder synes dette partiet så litt vel bratt ut. Guidene hadde full kontroll på tur oppover og hjalp oss gjennom de vanskeligste partiene. Det var heldigvis ikke så ille som jeg først hadde sett for meg.

På tur nedover i en av dalene fikk jeg for første gang vondt i hodet og kjente høyden. Da var det godt at en av guidene kunne bære sekken min og at de andre på turen tok så godt vare på meg. Hadde på ingen måter noen alvorlige plager, bare litt hodepine og kvalme. Det gikk heldigvis raskt over da vi kom til Karanga Camp og jeg fikk meg litt søvn.

På tros av de små plagene var det en fantastisk dag! Vi var veldig heldig med været og fikk virkelig se Kilimanjaro fra sin beste side. Den bratteste strekningen var lagt bak oss og vi var et steg nærmere toppen!

Karranga - BarafuNesten der

Vi nærmer oss toppen! Selv om det bare var 4 km fra camp til camp brukte vi lang tid på dagens etappe. Det var slak stigning hele veien og tempoet var rolig. Vi ankom Barafu Camp tidlig på dagen og etter litt mat la vi oss for å hvile. I natt starter vi på stigningen mot toppen og da er det best å være uthvilt.

Vi ble vekket til ferdig treretters middag, etterfulgt av briefing med praktisk snakk om selve toppstøte. Nervene var på plass, men jeg ble ikke nervøs – tvert i mot ble jeg skjerpet og fokusert som før konkurranser eller eksamen. Jeg skulle opp samme hva.

Etter middagen var det tilbake til teltet for mer hvile og de siste forberedelsene. Nå var alt utstyr som skulle være med opp pakket og klart. Vi skulle være klar på kort varsel og ha mulighet til å starte stigningen raskt. Det ble mørkere og mørkere utenfor teltet og klokken møttes vi alle spente utenfor hovedteltet klar til siste etappe oppover.

Barafu - Uhuru Peak - Barafu HutToppstøtet (5895 moh)

Toppstøtet! Like etter klokken hadde passert 22 startet vi oppstigningen mot Uhuru Peak. Det var helt mørkt, og det eneste lyset vi hadde hodelyktene. Termometeret viste vintertemperatur og selv jeg som kommer fra Nordland var imponert over styrken i vinden. Jeg var jeg glad jeg hadde kledd meg godt og hadde boblejakke i sekken, for dette kom til å bli en lang tur.

Vi var den første gruppen som forlot camp. Etter hvert så vi ned på små prikker av lys som bevegde seg oppover i rolig tempo. Det var de andre gruppene som fulgte oss på tur oppover. Jeg er glad for at vi kunne se ned på de andre uten å ha noen foran oss. Det var utrolig motiverende å kunne se hvor langt vi hadde gått, istedenfor å vite hvor langt vi hadde igjen.

Det var relativt bratt stigning hele veien og terrenget var ujevnt. Det var tungt å gå og pulsen var høy hele veien. Til tider kom til og med melkesyren snikende, det lave oksygennivået tok virkelig på kroppen. I tillegg var det mitt på mørke natta og de fleste slet med å holde øynene oppe. Jeg var så gira og oppspilt at jeg kunne umulig ha fått sove om jeg så ville.

Flere på gruppen min hadde hodesmerter, kvalme og oppkast på turen oppover. Jeg var vanvittig heldig og merket ikke til noe av dette. Jeg skal ikke skryte på meg toppform, for på et punkt tror jeg kroppen min bare slo seg av. Midt på natta, i vintertemperatur, flere tusen høydemeter over havet og kontinuerlig bevegelse – hva i alle dager er det jeg styrer med? Da var det godt å ha forberedt seg mentalt; «Styrke. Vilje. Råskap.» gjentok jeg gang på gang på gang på vei oppover.

Endelig nådde vi Stella Point 5725 m.o.h. Like før vi kom dit hadde jeg et lite sammenbrudd til Turid. Husker så godt at jeg sa: «Jeg har ikke vondt, er ikke sliten eller trøtt, men kroppen min vil ikke mer.» Da var det godt med gode ord og en klem, og ikke minst at vi nådde Stella Point i det sola var på tur opp.

Fra Stella Point var det bare en liten time til Uhuru Peak. Da var det ikke tvil, jeg skulle nå toppen. Den siste strekningen gikk lett. Det ble lysere, varmere, og vi var snart på toppen av verdens høyeste frittstående fjell.

5895 m.o.h. Tårene rant og jeg kunne ikke annet enn å smile. Drømmen var nådd, men det betyr ikke at jeg ikke lengter tilbake – jeg vil tilbake til toppen, til følelsen av mestring og lykke der jeg sto på det høyeste punktet i Afrika.

Nedstigningen er et kapittel for seg selv. Det var langt og bratt! Mye lengre og mye brattere enn jeg synes å huske på turen opp. Men rusa på lykke og med en lovnaden om mat og hvile kommer man seg langt. Tilbake på Barafu Camp var det på tide med lunsj og litt søvn før ferden gikk videre.

Barafu - Millenium CampNår enden er god

Det var god stemning også den syvende og siste dagen på Kilimanjaro. Det var for så vidt god stemning hele veien, men litt ekstra fornøyd og glad virket det som om folk var på akkurat denne dagen. Alle hadde kommet seg til toppen og nådd målet om å stå på Afrikas tak etter 6 dager med slit.

Lykken var til å ta og føle på, men likevel var det uunngåelige et faktum; eventyret var snart kommet til sin slutt. Jeg gledet meg til å komme ned til en dusj og en kald Cola, snakke med familien og mine nærmeste og dele opplevelsene mine med dem.

Likevel gruet jeg meg mest. Det er så befriende å være ute på tur i sin egen boble, og snart var det på tide å tre ut av den og tilbake til det dagligdagse.

Den merkbare endringen i oksygenkonsentrasjon da vi kom ned i lavlandet igjen, bare 3800 m.o.h., gjorde at alle fikk seg en god natts søvn på Millenium Camp. Så var det bare siste etappe igjen ned til 1100 m.o.h. hvor vi ble hentet.

Etter et par timer på føttene kom vi inn i regnskogen igjen. Sola skinte hele veien og det kom ikke så mye som en regnskur på tros av at vi var i regnskogen. Stemningen var helt annerledes enn den første dagen, da vi gikk spente gjennom regnskogen på tur opp mot toppen av Kilimanjaro.

Millenium Camp - Mweka GateTilbake til sivilisasjon

Vel nede ved gaten skrev vi oss ut av nasjonalparken. Eventyret var over, men vi hadde fremdeles mye å glede oss til.

Mweka Gate - MoshiFor en tur

Da vi kom ned ble vi fraktet rett til lokalene til reisearrangøren. Det var på tide å feire!

Vi ble fraktet ned til hovedkontoret til det lokale turbyrået vi benyttet oss av. Her var det dekket til en skikkelig fest. Lunsjen sto klar og det var mulig å kjøpe kald drikke – den Cola’en smakte ekstra godt!

Alle som hadde jobbet på turlaget vår var med på avslutningsfesten. Det var på sin plass å takke for den fantastiske hjelpen, turen hadde aldri blitt den samme uten dem. Aldri har jeg vært med på en så god organisering av fellestur, arrangementet var rett og slett knirkefritt.

Alle deltakerne mottok diplom for å ha nådd toppen, og det var på tide med en skikkelig feiring!